Dagen før dagen

Da er dagen før den store dagen her. Om ganske nøyaktig ett døgn står vi på startstreken og er klar for å tilbakelegge 190 kilometer på hjul.

Værvarselet har skiftet VELDIG de siste dagene, fra regn til sol, fra motvind til medving til motvind igjen, og fra varmt til kaldt, fra hvit sky til grå sky til ingen sky..


Med andre ord - vi tar det litt som det kommer i morgen! Foreløpig ser det ut til at turen starter i regn, og avsluttes i skinnende sol, mens vinden bytter mellom motvind og medvind underveis.



Toget går til Lillehammer i morgen tidlig, og syklene må leveres inn 0700, så det er en fare for at dagens sommerfest med Objectware blir en smule redusert.

Objectware er i år som i fjor sponsor for min deltakelse. Takk takk :) Jeg lover å løse store og små utviklerproblemer under mine ca 9 timer på sykkelen som takk!

Carl Berner - Lillestrøm - Enebakk - Ski - Carl Berner

Lørdag 14.juni var det tid for første og siste tur over 100 km før styrkeprøven går av stabelen. Øyvind stilte med rute, og vi holdt fingrene krysset for at værgudene skulle være sånn ca på vår side, tross en smule blandet tilbakemelding fra Storm, yr.no og pent.no.

Turen startet på Carl Berner, og første etappe gikk over Sinsen og til Lillestrøm. Denne biten skulle vise seg å være en smuuule kronglete, og vi brukte nærmere 2 timer på de første 15 kilometrene. Ikke var værgudene særlig snille heller, det blåste greit (motvind så klart), og i tillegg begynte det å regne....


Da var det ikke mye annet å gjøre enn å hive på seg det vi hadde med av klær. Regnjakke, regnbukse, ekstra armer og ben ble dratt fram, samtidig som vi benyttet muligheten til en liten matbit.

Ca 10 minutt seinere var vi på plass i Lillestrøm, og været hadde nok en gang slått om. Riktignok blåste det fortsatt relativt sterkt, men skyene var nesten borte og sola varmet godt. Da var det bare å fjerne regntøyet, og fortsette turen. Fra Lillestrøm gikk turen oppover til Enebakk. Og når jeg sier oppover så mener jeg oppover... Ca 3 mil med jevnt og trutt oppoverbakker var det som skulle til for å nå målet. Målet ble deretter feiret med sjokolademuffins, hamburger, smoothie og sjokolade. Mmm... den som hadde hatt sofaen innen rekkevidde! Men nei - vi var foreløpig halvveis på turen. Vi benyttet muligheten til å øke luft-trykket på syklene, og tråkket videre. Beina var en smule sure etter optimistisk tråkking opp bakkene til Enebakk, og vi tok det ganske rolig i starten. Ski var neste mål.

Etter en stund mente jeg at det var noe veldig kjent med løypa, og ganske riktig. Ca 13 km av løypa var den samme som jeg og Mariann hadde syklet noen uker tidligere, da vi tok turen til Moss. Tror beina var litt surere denne gangen, for bakkene virket mye lengre og brattere enn første gangen! Vi nådde fram til Ski sånn ca samtidig med at triptelleren rundet 75 km. Ski var siste mål på turen før vi skulle tilbake til Oslo, og i følge skiltet var det 25 km til Oslo fra Ski, så målet om 100 km i beina skulle bli oppfylt.

Mellom Ski og Oslo passerte vi et sted (som jeg ikke husker navnet på i farten), hvor noen venninner av Øyvind kom ifra, og Øyvind hadde fått anbefalt et fint badevann vi måtte se. Dermed endret kursen seg bort fra allfarsvei, og inn på steinete landevei.

Vannet var verdt titten, og noen humpete meter og et bilde senere var vi tilbake på trygge gode asfaltveien igjen (en større grusveisykkelpingle enn meg skal vi lete lenge etter).

Flittig bruk av gps'n på telefonen min gjorde at turen fra Ski til Oslo gikk relativt smertefritt ( i alle fall i forhold til forrige gang jeg rota rundt i samme område), og når tripptelleren rundet 102 km var vi tilbake i Oslo, med sure lårmuskler, øm rumpe, halvgåen rygg, MEN godt humør! :) Og værgudene hadde gjort unna regnværet på morgenkvisten, så det meste av turen ble gjennomført i solskinn.

Om en uke skal distansen nesten dobles.. Vi er vel begge spente på turen, men her er det bare å holde motet oppe - dette skal vi da vel klare! :)

Tiden flyr....

Tour De Sats er over, jeg kom i mål (men vant så klart ikke noen premie), og var endelig klar for å komme meg ut på sykkelveien. En vinter med sykkelsko på stillestående spinningsykler, skapte problemer da jeg plutselig var ute i naturen på to hjul, og de to første turene inkluderte hver sin tur i grøfta, med tilhørende lekre blåmerker.

Tross knall og fall er det godt å være ute på veien igjen. Det er noe annet å se naturen passere forbi, enn det er å høre på en spinninginstruktør (selv om det i og for seg er bra).

Siden sist har jeg blant annet hadd en knallfin tur til Moss med Mariann, i strålende solskinn. Selv om sykkelrutene er irriterende dårlig merket så kom vi oss da fram, og kanskje nettopp fordi vi av og til mista den oppmerkede ruten så fikk vi med oss mye fin natur. Jeg var utrolig imponert over hvor grønt og fint det var rundt meg, inntil Mariann tørt ba meg ta av sykkelbrillene med gule glass. Da var naturen plutselig ikke like irrgrønn lengre gitt.

Ellers har det blitt en del småturer, og foreløpig siste tur gikk til Nesoddtangen. Det var merkelig nok like mye bakker i år som i fjor. Skremmende nok er det bare 2 uker igjen til Lillehammer - Oslo, og jeg er SVÆRT spent på hvordan rumpe, rygg, skuldre og nakke takler 190 km på sykkel. Hittill i år har jeg ikke vært i nærheten av å sykle en så lang tur, så dette blir spennende :) Heldigvis har jeg også i år fått med meg Øyvind på laget , slik at vi kan holde humøret oppe på hverandre. :) I fjor var det striregn omtrent fra start til slutt - men i år har vi trua på at det fine været skal holde seg, og at vi forhåpentligvis får en litt finere opplevelse.

over og ut.