Tiden flyr....

Tour De Sats er over, jeg kom i mål (men vant så klart ikke noen premie), og var endelig klar for å komme meg ut på sykkelveien. En vinter med sykkelsko på stillestående spinningsykler, skapte problemer da jeg plutselig var ute i naturen på to hjul, og de to første turene inkluderte hver sin tur i grøfta, med tilhørende lekre blåmerker.

Tross knall og fall er det godt å være ute på veien igjen. Det er noe annet å se naturen passere forbi, enn det er å høre på en spinninginstruktør (selv om det i og for seg er bra).

Siden sist har jeg blant annet hadd en knallfin tur til Moss med Mariann, i strålende solskinn. Selv om sykkelrutene er irriterende dårlig merket så kom vi oss da fram, og kanskje nettopp fordi vi av og til mista den oppmerkede ruten så fikk vi med oss mye fin natur. Jeg var utrolig imponert over hvor grønt og fint det var rundt meg, inntil Mariann tørt ba meg ta av sykkelbrillene med gule glass. Da var naturen plutselig ikke like irrgrønn lengre gitt.

Ellers har det blitt en del småturer, og foreløpig siste tur gikk til Nesoddtangen. Det var merkelig nok like mye bakker i år som i fjor. Skremmende nok er det bare 2 uker igjen til Lillehammer - Oslo, og jeg er SVÆRT spent på hvordan rumpe, rygg, skuldre og nakke takler 190 km på sykkel. Hittill i år har jeg ikke vært i nærheten av å sykle en så lang tur, så dette blir spennende :) Heldigvis har jeg også i år fått med meg Øyvind på laget , slik at vi kan holde humøret oppe på hverandre. :) I fjor var det striregn omtrent fra start til slutt - men i år har vi trua på at det fine været skal holde seg, og at vi forhåpentligvis får en litt finere opplevelse.

over og ut.